En ledetråd til gjenopprettelsen av autentisitet: Bussot, Raul

Etter at vi kom til USA, begynte jeg å arbeide i et kabel-TV-selskap. Senere arbeidet jeg selvstendig som fjernsynstekniker og brukte ferdighetene jeg hadde lært på Cuba. I 1999 begynte jeg i telefonselskapet AT&T.

På Cuba arbeidet jeg med elektronikk. Jeg hadde studert elektronikk der og arbeidet i flere år i et selskap for teknisk dataservice. Lønnen jeg fikk fra staten, var imidlertid ikke tilstrekkelig til å forsørge familien, så jeg måtte også reparere alle slags elektronisk utstyr privat.

Situasjonen på Cuba var svært vanskelig da vi dro. Etter Sovjetunionens sammenbrudd falt tilførselen av alle slags varer til Cuba kraftig, og det var mangel på alt: klær, mat og mye annet. Det grunnleggende problemet var ikke penger, men fraværet av varer, og det var hovedgrunnen til at vi dro. Forholdene ble noe bedre etter at det ikke lenger var straffbart å ha amerikanske dollar, og folk i USA fikk sende penger til Cuba, men de endret seg ikke særlig mye. Unge manglet fortsatt fremtid og muligheter, og livet under et undertrykkende system som ikke lot mennesker utvikle seg som individer, forble svært vanskelig.

Det skyldtes både den økonomiske og den politiske situasjonen. Folk som meg, som arbeidet privat og fikk tilgang til litt mer penger eller flere varer, ble ofte forfulgt og straffet for det som ble kalt «ulovlig berikelse». Drivstoffmangel førte også til hyppige strømbrudd, som gjorde det umulig for meg å reparere elektronisk utstyr. Det var ekstremt vanskelig å finne mat, klær og sko til de to sønnene mine. Alt dette førte til at vi bestemte oss for å forlate øya som familie.

Det viktigste i det øyeblikket var at den amerikanske kystvakten reddet oss. Etter fem dager drivende på havet følte vi endelig at vi var reddet. Det var som om en stor byrde ble løftet fra skuldrene mine, og jeg visste at vi faktisk hadde nådd stedet vi mente vi måtte nå. Det var slutten på vår lange odyssé på havet.

Livet mitt endret seg tydelig etter at jeg kom til USA. Jeg lærte engelsk, fikk bedre arbeidsvilkår og kunne arbeide for et godt selskap. Fremfor alt kunne vi gi barna våre en god utdanning, som var en av hovedgrunnene til at vi kom hit. Livet mitt endret seg merkbart og ble mye bedre.

Jeg syntes det var fint at noen i et annet land ville ta seg tid til å dele denne typen erfaring. Jeg tenkte at det særlig kunne være til hjelp hvis det nådde mennesker i Nord-Korea som lider under et system likt Cubas, og som vurderer å forlate landet, komme videre i livet og leve under et annet system. Jeg var glad, for jeg hadde aldri forestilt meg at folk i et utviklet land med en helt annen kultur ville interessere seg for disse hendelsene. Frem til da hadde jeg trodd at slike historier bare interesserte cubanere.

Jeg ville gitt meg selv mot til å gjøre det igjen. Å kunne komme til USA var det beste som hendte i livet mitt. Jeg ville sagt at jeg burde undersøke litt mer på forhånd, slik at vi kunne gjennomføre det på en bedre måte. Likevel ville jeg tatt den samme beslutningen og prøvd igjen. Å forsøke å flykte fra et land der mennesker ikke har noen fremtid, er noe man må gjøre.

Vi kom til USA med våre to små barn og bodde først i farens min svært lille hjem. Senere leide vi et større og mer komfortabelt hus, barna begynte på sommerleir, og mannen min og jeg begynte å arbeide. Jeg tok et åtte måneders engelskkurs om kvelden og fikk jobb på skolen der jeg studerte. Gradvis forbedret jeg engelsken og skiftet jobb, og da barna ble litt eldre, begynte jeg igjen på engelskkurs. Jeg fullførte deretter en toårig radiologiutdanning og begynte å ta røntgenbilder. På et sykehus lærte jeg å utføre MR-undersøkelser, og jeg arbeidet fortsatt på dette feltet da intervjuet ble gjort.

Jeg studerte elektronikk og datamaskinvare og arbeidet i et selskap som reparerte datamaskiner. Mannen min gikk ut fra samme skole og arbeidet i samme selskap. Vi møttes der, giftet oss og fikk to barn. Livet ble vanskeligere etter hvert som familieansvaret og forpliktelsene økte. Vi hadde så liten plass at vi etter barnas fødsel måtte begynne å bygge ut huset for å kunne bo mer komfortabelt.

Situasjonen på Cuba var svært vanskelig i 1993. Vi hadde to barn på fire og fem år, og livet ble stadig hardere og mer komplisert. Livet handlet grunnleggende om å overleve, og det var vanskelig å ha ambisjoner eller planer. Uansett hvor mye du arbeidet eller hva du ønsket, var livet ditt helt avhengig av hvordan systemet var utformet den gangen.

Det var ikke bare et økonomisk behov. Vi ville overvinne den daglige lidelsen ved å forsøke å overleve, sette oss mål og oppnå noe. Men det var nesten umulig å legge planer der. Jeg følte meg som en marionett som ble fortalt hva den skulle gjøre. Vi måtte velge mellom å bli og leve som grønnsaker eller å dra på leting etter en bedre fremtid der vi kunne legge våre egne planer og ta våre egne beslutninger.

Bensinen vi hadde regnet med skulle ta oss hele veien til USA, tok slutt mye tidligere, og vi ble liggende og drive. Vi hadde forventet å komme frem på omtrent fjorten timer, men vi visste ikke hvor nær eller langt fra den amerikanske kysten vi var, og trodde vi var nærmere Cuba. Golfstrømmen gjorde det vanskelig å ro, og på et tidspunkt bestemte vi oss for å vende tilbake til Cuba. Men de to små barna våre, som vi hadde lovet et bedre sted, protesterte sterkt mot å dra tilbake. Vi hadde dratt for deres skyld, så vi bestemte oss for å fortsette for deres skyld og beveget oss fremover igjen.

Vi hadde med vanlig melk og kondensert melk til barna, sjokolade, hermetisk Spam, sukker og vann. Vi hadde også klær som skulle beskytte dem mot sol og kulde, blant annet gensere, jakker med hette og håndklær. Vi hadde et kompass og hjemmelagde redningsvester samt tabletter og sprøyter i tilfelle barna ble sjøsyke. Alex, det yngste barnet, ble ofte dårlig, og medisinen mistet virkningen etter omtrent seks timer. Senere nektet han å ta tablettene, så jeg måtte gi ham en sprøyte. Vi brukte alt vi hadde tatt med, og alt var til stor hjelp.

Hver gang vi så et skip, ropte vi: «Vi har barn!» for å tiltrekke oss oppmerksomhet. Barna hørte oss si det så mange ganger at de også ropte det. Etter redningen husker jeg også at Raul Jr. spurte om strømmen gikk her. På Cuba var strømmen ofte borte når tegnefilmer ble sendt, så barna fikk ikke se dem. Da vi forklarte hva han mente, smilte og lo redningsfolkene, fordi dette nesten aldri skjedde i USA.

Først ble jeg overrasket over at det skjedde. Deretter følte jeg stor glede og beundring over at noen fra en kultur helt forskjellig fra vår var interessert i det vi hadde opplevd. Jeg mener at Nord-Korea lider under undertrykkelse, begrensninger og problemer som ligner dem vi opplevde. Det gjorde inntrykk på meg at mennesker fra en annen kultur brydde seg om disse forholdene og ville vise ikke bare sin egen virkelighet, men også virkeligheten i andre land som vårt.

Muligheten til å gi barna mine et bedre liv, en bedre fremtid og et liv forskjellig fra det de hadde.

Jeg ville sagt at jeg burde ha gjort det tidligere, og at jeg ville tatt den samme beslutningen igjen hvis det ble nødvendig. Jeg har aldri angret. Vi klarte å nå målene som lå i planene våre og i grunnene til at vi dro. Hvis jeg måtte gjøre det igjen, ville jeg gjort det.

Etter ankomsten til USA husker jeg at vi flyttet inn i et nytt hus, og at jeg gikk på barneskole og ungdomsskole. Vi flyttet igjen, og jeg gikk på en videregående kunstskole, som var en svært god erfaring. Senere studerte jeg i Brooklyn i New York, der jeg møtte mange interessante mennesker. Etter å ha fullført studiene bestemte jeg meg for å komme til Seoul.

Jeg var bare fem år da jeg forlot Cuba, så jeg har ikke mange minner. Foreldrene mine fortalte at jeg var et stille barn som likte å se fjernsyn og tegne. Jeg brukte mye tid på å leke i gaten med venner, lillebroren min og barn fra nabohusene. Den gangen hadde barn på Cuba ikke så mye å gjøre utover de daglige tingene rett rundt dem.

Minnene mine består av noen få bilder eller drømmeaktige scener, snarere enn en sammenhengende historie. Flåten ble satt sammen om natten i et lite mangroveområde ved sjøen, ikke ute på åpent vann. Jeg husker mørket og fuktigheten, hvordan flåten ble flyttet til vannet, at noen skled på en strand med ganske store steiner i stedet for sand, lukten av bensin og røyken fra motoren da vi forlot Cuba. Ute på havet husker jeg hunden som hoppet fra flåten, og stormen. Flåten steg og sank i vinden og regnet, og Francisco holdt fast i meg. Vi bandt oss til flåten så ingen skulle bli kastet i vannet, og dekket oss med en presenning eller håndklær. Jeg husker også kulden den natten, men jeg husker ikke hele reisen.

Jeg hadde alltid lurt på historien om hvordan familien min forlot Cuba, men jeg hadde aldri spurt foreldrene mine direkte om å fortelle den i detalj. Vi snakket sjelden om det. Etter hvert ble alle travlere og flyttet lenger fra hverandre, så historien ble gradvis liggende igjen. Da jeg møtte Kim Hongrok og fortalte historien min, ville han straks gjøre den til et verk som kunne vises til andre. Vi mente begge at historien var verdt å vise og fortelle på nytt. Jeg syntes han hadde en skarp forståelse av kunst og av forholdene mennesker i vår tid lever under. Jeg deltok som et medium for å fortelle historien. Jeg håpet verket ikke bare skulle vise den sterke historien om flukten fra Cuba, men også gi mennesker mulighet til å se på sine egne liv.

Å vite hvor jeg kommer fra, er svært viktig i livet mitt. Å forlate Cuba med familien min da jeg var fem, et sted med få muligheter og lite håp, ga oss sjansen til å skape våre egne liv. Det ga meg også noe spesielt mange andre ikke har: et perspektiv og en målestokk som jeg vurderer alt jeg gjør ut fra. Hvis foreldrene mine ikke hadde risikert livene og fremtiden vår ved å bestemme seg for å forlate Cuba, ville jeg ikke vært her, vi ville ikke laget denne utstillingen, og jeg ville ikke oppnådd det jeg har. Derfor føler jeg at jeg bør komme lenger og gjøre mer. Det er en gjeld jeg har til meg selv og foreldrene mine.

Det første jeg vil formidle, er håp: håp om at mennesker under forhold som på Cuba eller i Nord-Korea kan komme seg bort, bygge sine egne liv under bedre vilkår og ta sine egne beslutninger. Samtidig håper jeg at mennesker i dagens samfunn som ikke har stått overfor en prøvelse på liv og død utover hverdagens vanskeligheter, vil bruke historien min til å reflektere over sine egne liv. Fem dager på en flåte under flukt fra et kommunistisk land, uten å vite om vi ville leve eller dø, blir hos deg resten av livet. Jeg håper historien gir håp til mennesker i lignende situasjoner og blir en liten mulighet for andre til å forbedre sine egne liv.

Å bo i Seoul i mer enn ett år ga meg mye tid til å observere koreanere. Jeg bodde det meste av livet i Miami, som har en stor cubansk befolkning. Jeg følte at både koreanere og cubanere deler en sterk følelse av fellesskap og varme. Venner behandler hverandre som søsken. En person de nettopp har møtt, kan raskt bli ønsket velkommen som familie, og mennesker er villige til å tilby det de har, selv til en ukjent gjest. De to kulturene og samfunnene er forskjellige, men jeg så mange likheter i forholdene mellom mennesker. Jeg møtte fantastiske mennesker og hadde svært gode erfaringer i Korea. Akkurat som det å forlate Cuba endret livet mitt, endret også erfaringene mine i Korea det. Jeg vil sette et positivt spor i Korea, slik Korea satte et positivt spor i livet mitt.

Etter at vi kom til USA, kunne jeg få de tingene jeg ønsket, og jeg manglet ingenting. Jeg fikk erfaringer mange mennesker ikke får, og jeg har levd et svært godt liv.

Ut fra det foreldrene mine har fortalt, var det vanskelig å få tak i mange grunnleggende nødvendigheter, som klær og mat. Broren min og jeg var svært unge, og barn vil stort sett bare se tegnefilmer på fjernsyn eller leke. Vi lekte mest ute og kunne bare gjøre enkle ting, fordi det fantes svært lite underholdning for oss på Cuba.

Jeg har svært få minner fra Cuba, men én scene fra flåtereisen har blitt værende. Den tredje natten møtte vi en kraftig storm midt ute på havet. Alt var svart, og lyn slo ned i sjøen og lyste opp omgivelsene. I det øyeblikket husker jeg at jeg så faren min, eller silhuetten hans, stå på flåten. Jeg vet ikke hvordan livet mitt ville ha vært hvis jeg hadde vokst opp på Cuba. Å komme til USA ga meg mulighet til å studere det jeg ønsket, og til å leve uten begrensninger. Jeg mener at dette var akkurat den muligheten foreldrene mine ønsket å gi oss ved å ta oss hit.

Når noen spør hva som har vært det mest interessante i livet mitt, er det første jeg tenker på, reisen vår på flåten og hvordan livet mitt endret seg som følge av den.

Jeg ble overlykkelig. Det finnes mennesker som er oppmerksomme på vanskelige temaer, og det finnes også mennesker som lever svært harde liv under militære regimer som dem på Cuba og i Nord-Korea. Jeg håpet folk rundt om i verden skulle få vite hva som virkelig foregikk, og at mennesker som lever i disse landene, en dag kunne møte utstillingen og få håp om å forlate sitt nåværende liv for noe bedre.

Cuba er landet der jeg ble født, og jeg har cubansk nasjonalitet. Det former mange deler av livet mitt, blant annet synet mitt på mange spørsmål. Å komme fra Cuba til USA ga meg et mer åpent perspektiv enn mennesker som ikke har måttet tåle slike vanskeligheter, og jeg mener at det å være cubaner gir meg mulighet til å se verden bredere.

Jeg vil gjerne besøke Cuba når som helst. Jeg har fortsatt familie der, og jeg har besøkt landet før, hatt gode stunder med familien og sett Cuba med egne øyne. Jeg ble særlig fascinert av arkitekturen og bilene. Det føltes som å reise tilbake til 1951, og det var interessant å se at bygninger, arkitektur og leveforhold fra 1950-årene fortsatt var til stede. Det er interessant å besøke landet, fordi det er en verden svært forskjellig fra den jeg lever i.

Livet mitt endret seg fullstendig, som om natt ble til dag. På Cuba var det vanskelig å utvikle seg selvstendig, og offisielt måtte jeg arbeide for staten. Slik jeg husker det, kunne enhver som ikke arbeidet for staten, bli erklært farlig etter den såkalte «farlighetsloven» og fengslet uten grunn i opptil fire år. I USA har jeg kunnet drive min egen virksomhet og leve uten den typen problemer.

Det var ikke særlig forskjellig fra livet til de andre på flåten. Hver morgen våknet du og tenkte på hva du skulle spise den dagen, og hvordan du kunne finne mat til i dag og i morgen. Livet på Cuba handlet grunnleggende om å finne noe å spise.

Det sosialistiske systemet var kvelende. Når jeg så mot fremtiden på Cuba, følte jeg at det ikke fantes noen fremtid, noen nåtid, noe å leve for eller noe verdt å kjempe for. Livet var den samme kampen for livsopphold hver dag.

Det var mange vanskelige øyeblikk på en reise der vi risikerte livet, men jeg mistet aldri min indre tro på at vi ville komme frem. Den vanskeligste perioden var, slik jeg husker det, seks til åtte timer rundt daggry på mandag da sjøen ble urolig. Bølgene var omtrent åtte til femten fot høye. Det er lett å si det her, og folk kan tro at jeg lyver, men man må oppleve det på en flåte: under en kaldfront og sterk vind som jeg anslo til rundt tretti knop, steg og sank flåten voldsomt hele tiden.

Det er som natt og dag. USA er et land med muligheter: jo mer du forbereder deg, arbeider og anstrenger deg, desto mer blir innsatsen belønnet. Jeg kunne utvikle meg på mange måter som menneske i samfunnet. Jeg er svært glad. Selv om jeg bodde flere år på Cuba, føler jeg at de følelsesmessige erfaringene og livserfaringene jeg har hatt og gledet meg over i USA, har vært langt rikere og bedre.

Vi laget flåten av vanningsrør. Vi fikk tak i rør som var omtrent femten fot lange og åtte tommer i diameter på landsbygda og fraktet dem to om gangen med motorsykkel til Havanna. Vi sveiset og forseglet rørene og bygde flåten som en katamaran. Vi laget den hjemme hos meg slik at den kunne demonteres helt og settes sammen igjen, for å hindre myndighetene i å forstå at det var en flåte som ble fraktet. Vi tok den demonterte flåten til mangrovene, satte den sammen igjen, festet to sykkelhjul under og trillet den til vannet.

Å nå USA med Rauls familie var mitt tredje forsøk. På det første forsøket ble jeg tatt på fersk gjerning og fengslet i syttito timer, men jeg lærte av erfaringen. På det andre ble jeg ikke tatt, men flåten begynte å synke, og jeg måtte vende tilbake. På det tredje brukte jeg det jeg hadde lært, til å bygge en flåte som ikke ville synke. Den tålte alle situasjoner uten problemer, og vi kom til USA.

Redningsøyeblikket var det vakreste øyeblikket i verden, fordi vi forlot alle dårlige forhold, gikk om bord i et skip og visste at livene våre var trygge fra da av. Jeg hadde trodd innerst inne at vi ville komme frem, men da kystvaktfartøyene kom, tok all tvil endelig slutt.

Det fikk meg til å tenke på det vi hadde opplevd tjue år tidligere, sammen med situasjonen i Korea. Jeg så motsetningen mellom Sør- og Nord-Korea som lik motsetningen mellom USA og Cuba. Etter mitt syn ble Cuba hindret i å utvikle seg økonomisk fordi landet ble blokkert innenfra av sin egen regjering, og jeg mente noe lignende skjedde i Nord-Korea. Jeg syntes det var bra for koreanere å sammenligne de to systemene og vurdere hvilket som kunne utvikle menneskelig potensial best. Etter min mening er kapitalismen ikke perfekt, men den gir flere muligheter enn sosialismen når det gjelder frihet og utvikling av menneskelig potensial.

Etter å ha bodd her i tjue år ville jeg, hvis jeg kunne snakke med mitt tidligere jeg, sagt: «Du må dra igjen», «Du må fortsette» og «Du må komme frem». Jeg ville gitt meg selv mer mot til å gå videre.

Begynnelsen var langsom fordi vi måtte tilpasse oss livet her, men deretter begynte alt å ordne seg. Først arbeidet jeg som snekker i byggebransjen, så kjørte jeg lastebil og leverte varer. Vi flyttet til North Carolina, der jeg arbeidet som klimaanleggstekniker i omtrent halvannet år. Da vi kom tilbake til Florida, kjørte jeg lastebil igjen. Etter at jeg sluttet i den jobben, ble jeg ansatt som AT&T-tekniker. Jeg gjorde fortsatt dette arbeidet da intervjuet ble gjennomført.

Helt fra jeg var ung, ønsket jeg alltid å finne et annet liv. På Cuba levde man under undertrykkelse, og det var lite å gjøre utover å finne en mulig måte å tjene til livets opphold uten noen fremtid. Så møtte jeg Jorge, som reiste med oss, og vi ble enige om å bygge flåten som skulle ta oss hit.

Jorge og jeg bygde omtrent åtti prosent av flåten, og Raul sluttet seg til oss i den siste fasen. Først hentet Jorge og jeg rør fra et statlig vanningsanlegg og fraktet dem på Jorges motorsykkel til hjemmet hans i Santo Suarez. Vi bygde nesten hele flåten på taket til Jorges hus, og etter at vi fikk kontakt med Raul, fullførte vi tre den sammen.

En natt, etter at vi hadde drevet på havet i fire dager, så vi lys i horisonten og trodde det var kysten, så vi begynte å ro. Vi byttet omtrent hvert kvarter og fortsatte fra rundt ett, to eller tre om natten til omtrent ett neste ettermiddag. Da fant fiskere på en båt oss. Mens båten nærmet seg, hoppet hunden vår, Rommel, i vannet som om han ville over til den andre båten, men han vendte tilbake til flåten. Et stort kystvaktfartøy fra Miami kom, fulgt av et fartøy fra West Palm Beach og et helikopter. Omtrent tretti miles fra land gikk vi over på kystvaktfartøyet fra West Palm Beach, som tok oss til immigrasjonskontoret i West Palm Beach.

Det er to eller tre minner som alltid kommer tilbake. Da hunden hoppet i vannet, visste vi ikke om han ville komme tilbake, men han gjorde det, og vi dro ham om bord på flåten igjen. Jeg husker også at da vi skulle gå om bord i kystvaktfartøyet, kastet Raul et kompass vi hadde fått fra et militært anlegg, i havet. Da mannskapet spurte hva han hadde kastet, forklarte vi at vi hadde lovet å kaste kompasset i havet hvis noen fant oss der.

Det var undertrykkelsen på Cuba og mangelen på en fremtid. Slik kunne man ikke leve. Fra jeg var tretten eller fjorten, tenkte jeg alltid på hvordan jeg kunne finne en bedre fremtid og gi familien min bedre levevilkår. Jeg mente at alle cubanere tenkte det samme.

Jeg ble svært glad da jeg hørte at Raul laget en utstilling om vår avreise fra Cuba og Castro-regimet. Jeg var glad for at noen, uansett land, forsøkte å vise verden at det å forlate et system og unnslippe undertrykkelse kunne føre til et bedre liv.

Flukten vår var vanskelig, og Raul og Alejandro var fortsatt små barn. Likevel ville jeg, hvis jeg kunne gå tilbake og si noe, sagt at vi burde gjøre det samme igjen.